Mobbemanifest eller obligatorisk antimobbeprogram i seg selv gjør ingen endring for barna våre.
Det har gått snart ti år siden Bondevik lanserte Nullvisjon mot mobbing og i rykk og napp har antimobbearbeidet fokus i skoledebatten. I disse dager gjennomføres den årlige Elevundersøkelsen og det er grunn til å frykte at den avdekker like mye mobbing nå som for ett år siden - eller for fem år siden da undersøkelsen ble gjennomført for første gang. Hvert femte barn opplevde da - som nå - å bli mobbet, og etter ti år med diverse antimobbeprogrammer i drift og utrolig mye arbeid nedlagt for å minske mobbing i skolen, er det trist at arbeidet ikke gir ønskede resultater. Det er godt å se at lederen for Norsk Skolelederforbund minner oss på den viktige kampen, men trist at innføring av antimobbeprogram fremdeles trekkes fram som eneste medisin mot mobbing. Regjeringens alibi for å vise handling er "Manifest mot mobbing".
Hjelpeløse
At det nærmeste vi kommer arbeidet med å bygge et godt læringsmiljø, er å avdekke om mobberutiner og lovverk for å forhindre mobbing er godt nok, viser hvor hjelpeløse vi har blitt i kampen for å bygge en god hverdag for barn og unge. Vi lar flere barn bli tatt hånd om av færre voksne - som samtidig får flere oppgaver, og tror vi kan erstatte voksentettheten bare vi benytter oss av riktig metode, teknikk eller program. Etter flere år med ulike antimobbeprogrammer i drift uten at arbeidet gir langvarige resultater, er det fristende å skylde på facebook og ty til forslag om forbud. Det er fare for at det er et sidespor i debatten. Man trenger bare åpne en gjennomsnittlig norsk avis for å se hvordan høyt utdannede forskere og ansvarlige politikere forsøker å knekke hverandre med hud og hår for det minste feilsteg, for å se at vi voksne mobber hverandre vi også.
Lære ungdom nettverk
Vi må forholde oss til virkeligheten og utfordringene i skolen og lære ungdom nettvett istedenfor å lage forbud. Vi må diskutere hvordan vi kan bygge en hverdag for barna våre med voksentetthet nok til at det blir mulig å fylle alle roller og arbeidsoppgaver som pålegges.
I Aftenpostens A-magasin besvarer Willy Tore Mørch hvorfor barn mobber. "Fordi de har en sterk trang til å dominere andre", sier han. Han viser også til forskning som peker på mulige "mobbegener" som altså forklarer at noen mennesker er "født mobbere". Dette er en skummel holdning som representerer et menneskesyn som i seg selv bidrar til mobbing. Å redusere kampen mot mobbing til en "kampen mot mobberen" er et stort feilsteg. Å stigmatisere mobberen som et "umenneske som må tas" og at enkelte barn er født som mobbere, bidrar ikke til annet enn å gjøre hverdagen enda vanskeligere for mange barn.
Mangler kompetanse
At "Tidsbrukutvalget" ( Kolle Grøndahl, 2009) rapporterer at lærere bruker mer tid på arbeid som ikke gagner elevene ( ikke faglig-møtevirksomhet; dokumentasjon, rapportering og praktiske oppgaver) og mindre tid på elevenes faglige og sosiale utvikling, viser hvilket gigantisk paradoks det er at regjeringens tiltak for å bidra til bedre læringsmiljø er å be om enda mer dokumentasjon - av nettopp mobberutiner og rapportering av mobbefrekvens.
Flere tydelige voksne
Jeg savner en vinkling i mobbedebatten som forholder seg til det enkle faktum at barn som blir sett, respektert og verdsatt mobber mindre! Frustrerte elever mobber - antimobbeprogrammer kan fjerne negativ adferd en kort stund, men kjernen til problemet er der fremdeles. Det betyr ikke at vi skal godta mobbing. Tvert i mot ? vi skal være tydelige voksne som går foran med et godt eksempel og viser respekt for mangfold og variasjon og formidler likeverd på tross av faglige eller sosiale prestasjoner. Vi skal bygge en skole hvor langt flere elever får oppleve mestring og vi skal spørre oss om ikke samfunnet trenger mennesker med flere egenskaper enn det som verdsettes i dagens skole.
Antimobbeprogrammer har den positive effekten at det settes fokus på skolen psykososiale miljø. Det negative er at vi kan bli ledet til å tro at programmet i seg selv har noen varig positiv effekt så lenge voksne i barnehage og skole ikke har de nødvendige ressursene og tiden for å følge opp utfordringene som avdekkes. Å innføre regler og rutiner i seg selv er meningsløst så lenge det ikke legges til rette for at de kan følges opp i praksis.
Politisk handlekraft
Det er mange symptomer på at skolen ikke tar vare på alle. Kampen mot mobberne er enda et eksempel. "Å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt læringsmiljø" (opplæringsloven § 9a) er en jobb som ikke kan gjøres av antimobbeprogrammer alene. Det har de siste ti årenes kamp mot mobbing vist oss. At alle "Barn og unge skal ha et fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring" må ikke bli en setning som tar seg fint ut på et Mobbemanifest.
Den må være utgangspunkt for en grundig debatt om hvordan vi tar vare på barn og unges egenskaper, ferdigheter og evner slik at de kan utvikle seg faglig og sosialt som mennesker i større grad på grunn av enn på tross av skolen.
Grundigere til verks
Kanskje oppleves den daglige tilbakemeldingen fra skolesystemet om at "du nok ikke helt passer inn" som en verre form for mobbing enn den medelevene står for, og kanskje er det nettopp denne virkeligheten for mange barn som er årsaken til at "antimobbekampen" ikke gir resultatene vi venter på.
Skal vi komme videre i kampen mot mobbing og for et bedre læringsmiljø må vi gå grundigere til verks enn vi så langt har gjort. Vi må se på skolens innhold, organisering og oppbygning, legge til rette for at skolens arbeidsoppgaver kan utføres av fagpersoner som har tid i langt større grad enn i dag. Vi må ikke lure oss selv til å tro at et høytidelig underskrevet Mobbemanifest eller obligatorisk antimobbeprogram i seg selv gjør en endring for barna våre.
Vi må fokusere på menneskene som skal ta dem i bruk og gi rom og ressurser til det uendelige viktige arbeidet det er å forme den oppvoksende generasjon istedenfor å forsøke å programmere dem. Det krever både politisk vilje og ikke minst handlekraft - i ordets rette forstand - å få dette til.
